Som far, som datter…

Med en 1-åring i hus så begynner visse ting å komme tilbake i minnet.

Jeg kan huske tilbake til barndommen den gang jeg ikke likte kjøtt.
Kjøtt var for meg sidestilt med viskelær. Den oppfatningen har jeg hørt at fruen også hadde.
Hver gang jeg ble servert førsteklasses biff så rynket jeg på nesen og hadde mest lyst til å rømme hjemmefra.

Ikke før jeg kom mot slutten av tenårene begynte jeg å fatte interesse for kjøtt.
Nå idag så ler jeg av tanken på akkurat dette. For nå idag så kaster jeg meg over maten som en utsultet tiger hver gang jeg kjenner lukten av kjøtt. Det finnes virkelig ingenting bedre enn en saftig og mør biff.

Men så er vi der igjen da…

Jeg prøver og prøver, steker biff etter biff, saftigere for hver gang, men uansett hva jeg gjør så nekter den lille kroppen å spise!

Hun elsker soppstuingen og resten av tilbehøret, men biffen, den ligger like urørt som den siste indianerstammen i regnskogen.

Mer soppstuing takk!

Mer soppstuing takk!

Det er da man begynner å lure.. Er ikke biffen min så god og mør og saftig som jeg tror den er? Eller er det bare barn som virkelig ikke liker biff?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s